Travel Guides & Travelogues

Lars Monsen vokste opp som en av tre brødre på Skullerud i Oslo. Eldstebroren Erik fikk etter hvert et rusproblem, og brukte blant annet heroin og amfetamin.

Ifølge Se og Hør, skriver Lars Monsen at broren ofte var høy og at han med jevne mellomrom forsvant fra sosiale sammenhenger for å kjøpe stoff. Han levde i et tøft rusmiljø, både i Oslo og i Tromsø.

«Jeg kunne stå ved baren for å kjøpe mer øl, og så var han borte. Da skulle han skaffe seg et skudd. Det var ingen overraskelse, jeg var vant til det og drakk øl mens jeg venta på ham. Men dette livet ga ham paranoia. Hodet hans ble skrudd og ødelagt, han mente at folk konstant var etter ham», står det i boka.

En sommer ble rusproblemene og noiaen så ille at Lars bestemte seg for å ta vare på broren. De bodde på besteforeldrenes gamle bruk, og broren ble bedre. De fisket, grillet og koste seg. Men da høsten kom, gikk det galt.

«Jeg var konstant redd for at han skulle stryke med. Når du er heroinmisbruker, blir du også deprimert. Erik ble suicidal. Jeg snakka ham fra selvmord i hvert fall to ganger mens jeg var i Oslo og han i Tromsø. Hele tida engstet jeg meg for at det skulle gå for langt. Han døde av overdose, niogtredve år gammel», skriver Lars Monsen.

Lars Monsen har tidligere vært åpen om at han også har slitt med avhengighet, men i motsetning til broren, har det handlet om alkohol.

«Jeg hadde kompiser som også var med og festet, men jeg tok den alltid lenger. Det ble glatt 30 pils før jeg gikk inn på diskoen», sa Lars Monsen da han gjestet Lindmo for noen år siden.

Men det var spesielt en hendelse som fikk Lars Monsen til å snu:

«Jeg var på vei hjem på natta etter byen, så skulle jeg «slå lens» inntil en busk. Når jeg begynner, ser jeg at det er en annen fyllik jeg tisser på. Da skjønte jeg at dette ikke er noe jeg vil, og tenkte: «skjerp deg».

Samtidig som historien fra fortiden fortsatt berører mange, er Lars Monsen høyaktuell på skjermen igjen. I serien «Monsen og nasjonalparkene» tar han seerne med ut i norsk natur slik bare han kan – med ro, kunnskap og respekt for omgivelsene.

For mange er det nettopp denne siden av Monsen som gjør ham så folkekjær: en mann som har kjent livets mørkere sider, men som likevel finner styrke og mening ute i det åpne landskapet.