Etter år med rus, uro og indre kaos, tok Adrian Sellevoll et brutalt oppgjør med seg selv. I dag lever han et helt annet liv – men kampen foregår fortsatt på innsiden.

– Jeg tok fire–fem gram kokain om dagen og drakk hver dag. Så sluttet jeg på dagen. Ingen nedtrapping. Ingen hjelp.

Han sier det uten dramatikk i stemmen, men det ligger likevel en tyngde der. Som om kroppen husker det bedre enn ordene klarer å formidle.

– Jeg blandet både kokain, piller og hasj. Det er da det blir farlig, når du blander «ups and downs». Jeg har vært i begravelsen til mange kompiser som døde av den kombinasjonen der. 

Det finnes ingen pen inngang til historien hans. Ingen myk overgang. Bare en realitet han ikke forsøker å pynte på.

– Mange går rundt og angrer og skammer seg over det de har gjort. Jeg er nesten motsatt. Ikke fordi jeg er stolt av alt jeg gjorde, men fordi det er en del av veien som har gjort meg til den jeg er i dag. Alt jeg har vært med på, har ført meg hit. 

Da kroppen sa stopp

Det var ikke én ting som endret alt, men flere hendelser som til slutt presset frem en stopp.

– Jeg hadde en ulykke i Bergen der jeg skadet nakken, og så fikk jeg senere en port på flere hundre kilo rett i trynet utenfor huset mitt i Tønsberg. Det var egentlig der og da det stoppet. Jeg kunne ikke fortsette sånn her. 

Han beskriver det ikke som en oppvåkning, men mer som en erkjennelse som ikke lenger kunne skyves unna. I februar markerte han tre år som rusfri.

– Det er utrolig fett! Jeg er mye mer glad i og stolt av det mennesket jeg er i dag.

I dag er det ikke rusen som er den største utfordringen. Det er det som skjer når alt blir stille.

– Jeg sliter mye med sosial angst. Jeg velger som oftest ikke å dra på arrangementer jeg er invitert til, selv om jeg er på vei ut døren. Jeg ombestemmer meg i siste liten. 

Den siste tiden har han aktivt eksponert seg for noe av det han synes er aller mest ubehagelig. 

– Kollektivtransport er en av mine største frykter i hele verden. Jeg hater det.

Han beskriver hva som trigger ham i de situasjonene der han er omgitt av mennesker.

– Det handler mye om følelsen av å bli betraktet og at du ikke har noe privatliv. At du ikke kan gå ut døra uten at noen vet hvem du er eller hva du driver med. Da slår den sosiale angsten inn.

Små steg

I dag jobber Adrian daglig med å ta gode valg for seg selv og sin mentale helse. 

– Jeg har begynt å trene igjen, noe jeg ikke har gjort på ti år. Nå er jeg oppe i fire–fem økter i uka, og det gir meg mye. Ikke bare fysisk, men mentalt også.

Han merker forskjellen.

– Da jeg gikk inn på «Kompani Lauritzen», klarte jeg nesten ikke en eneste pushup. Nå kan jeg gjøre tredve på rad. Det er en ganske stor forskjell, og det gjør noe med hvordan du ser på deg selv.

Og for første gang åpner han også for hjelp.

– Jeg har ikke hatt så veldig tro på terapi tidligere, fordi jeg har tenkt at ting må løses inni deg selv. Men nå har jeg bestemt meg for å prøve, i hvert fall.

Han trekker pusten rolig. 

– Så har jeg begynt å ta ADHD-medisin, selv om jeg egentlig er ganske imot det. For det føles litt som å ruse seg igjen, forteller Adrian.

Han ble satt på ritalin allerede som 6-åring – uten særlig effekt av det den gangen.

– Men det handlet kanskje også om at jeg gjemte pillene under tungen, og spyttet dem ut før jeg gikk på skolebussen om morgenen. Jeg var overbevist om at de ikke hadde noen effekt uansett. 

Skogens ro 

Når det blir for mye mas og jag rundt ham, finnes det ett sted Adrian alltid vender tilbake til. Det som gir livet mening i dag.

– Jeg gleder meg alltid til å dra på jakt. Jeg elsker å være i skogen, og drar til hytta mi i Sogn og Fjordane. Der er det ikke innlagt strøm eller vann, og du kommer deg ikke dit med bil. Det er mitt fristed, og hver gang jeg har fri, drar jeg dit – uansett årstid.

Der får han noe han ikke finner andre steder.

– Jeg kan sitte ved et bål i flere timer, sanke ved og sove ute. Der er det ingen som forventer noe av meg. 

Uventet erfaring

Da han i fjor valgte å takke ja til «Kompani Lauritzen», ble det en ny type utfordring – men også en bekreftelse.

– Det som overrasket meg mest der inne, var hvor mye av det som egentlig handlet om det mentale. Det fysiske var tungt, men det var hodet som virkelig ble satt på prøve.

Møte med autoriteter trigget ham. Noe i ham reagerte raskt. Slo inn før tankene rakk å sortere. 

– Jeg er veldig følelsesstyrt, og voksenkjeft har aldri vært min sterkeste side. 

Han har lenge levd med en følelse av å stå litt skjevt i møte med verden. 

– Jeg har vært litt syndebukk hele livet. Fått skylden for ting jeg ikke har gjort. 

Opplevelsen ga ham også noe annet. Han oppdaget at det bor ekstremt mye mer i han enn han trodde. Samtidig kjente han på blikkene, forventningene, kravene. Midt i alt – kom en setning fra befalet han ikke har sluppet.

– De sa at jeg kanskje var den i troppen som var mest egnet til å ha vært i krig.

Det er noe nesten stille over måten han sier det på.

– Det traff meg, spesielt siden jeg aldri fikk komme inn i militæret. 

Han ler litt avvæpnende. 

– Men det er kanskje heller ikke så rart. På den tiden var de ikke positive til å slippe de med en ADHD-diagnose inn i militæret. Men jeg tror jeg skrev at jeg røykte hasj hver dag i søknaden min også …